Rikshospitalet

Nå sitter jeg på Sofiemyr, er hos Gitte. Hun er på håndballtrening og begge unga sover, så da blir det litt tid til skriving i kveld

Idag har jeg vært på Riksen. Hadde først time til p-cyt, deretter legetime. Jeg kom inn til en mannlig lege som jeg tror nærmet seg 70 år, og med humoren fortsatt i behold. Han lurte fælt på hvor den kulen var hen, og jeg fortalte at jeg ikke visste det, men tror den er i området her, og pekte på halsen. Han tok sjansen og stakk, men alt han fikk var blod, og jeg fikk vondt. Jeg sa jeg synetes det var unødvendg å stikke da han ikke visste hvor den var, men han ville jo prøve. Jaja, så da fikk jeg en plasterlapp og beskjed om å vente i gangen sånn at en annen lege kunne prøve å stikke i kulen. Vi ventet over en time, men heldigvis var Adrian bare snill, så det gikk greit. Endelig inn til dr.Hareide, en skikkelig kul fyr Han dro spøker og var en likanes lege. Han tok en skopi på meg, for å se i halsen. Han mente jeg ikke trengte bedøvelse, siden han hadde tatt sånn selv, og det ikke gjorde vondt, så da stolte jeg på han. Og det vakke vondt, neida, men det var utrolig ubehagelig. Jeg ville konstant nyse, men klarte ikke, og tårene spratt ut, selvom jeg ikke gren, merkelig følelse. Masse undersøkelser ble tatt, før det var tid for ultralyd og p-cyt’n. Han fant ikke kulen han heller, og ikke hadde han fått de nye bildene eller journal på meg(siste var i april 2009!!!!!!), så da var det ikke greit å vite hvor han sku lete. Det kom noen ikke fullt så pene gloser ut av han da han oppdaget at det ikke var oppdatert. Og DET skjønner jeg, men jeg blir kke overrasket over systemene sykehusene bruker. Vel, han fant noe etterhvert, men det var på Skjoldbruskkjertelen, en slags knute, kalte han det. Han ville ikke stikke i den, men ville ha meg på Radiumen (på en avd. jeg aldri har hørt om før), sånn at de kunne undersøke den der. Så da skal jeg dit om ikke lenge, så tilbake til Riksen igjen. Jiiiiiiiises, tenk om alt kunne vært på ett og samme sykehus.                                                                                                                                                                                                                                                                                           Han sa noe jeg tror  han angret litt på i ettertid: “Hvis det er noe der som er godartet, så blir du frisk. Men du vet, de som ikke har hatt godartet, de er ikke med oss på denne jord lengre”. Jeg tenkte med meg selv at ‘ du kjenner ikke meg som sier sånn’. For det trenger jo ikke være noe farlig i det hele tatt.

Da vi kjørte hjemover snakket jeg med Tom Arne på tlf, og jeg fortalte jeg ikke ville google hva det vil si å ha en sånn knute. Det var han enig i. Og da han ringte en time senere, så sier han at han har googlet litt, og sier at det ikke er noe å bry seg om. Så da Gitte dro nå  kveld, så tenkte jeg å kikke litt på nettet selv da, siden det ikke var noe farlig å se. Og det første jeg kommer til :Kreftsvulsten opptrer som en smertefri knute i skjoldbruskkjertelen. Slike knuter kan også skyldes cyste eller godartet svulst!  Det står jo selvfølgelig masse om hva det kan være uten at det er farlig, men selvsagt er det dette som sitter som klistra på netthinna mi. Hvorfor kan jeg aldri lære, jeg kan ikke google om sykdom?

Vel, jeg skal ikke la dette surre rundt i hodet mitt, i hvertfall ikke før jeg har vært inne til flere undersøkelser. Så i mellomtiden skal jeg bare ha det bra, og kose meg med tantebarna mine de neste dagene

 

kontroll

Forrige uke var jeg på kontroll på Radiumen.

Jeg fikk en russerdame til lege, som var mest opptatt av å bli ferdig med meg, og få inn neste pasient.

Blodprøvene mine var bra denne gangen, ingen høye tumormarkører.                                                                                                                                                                                                                                                                                                  DET, er lenge siden det:) Og det andre så bra ut. Men ble ikke like grundig undersøkt som jeg pleier, men man må jo stole på at de vet hva de gjør.  Selvsagt ikke beroliggende når jeg ikke har tatt ct, men det skal jeg få ta neste gang.

Det var ingen god opplevelse å være der denne dagen… Legen forsto meg ikke i det hele tatt. Ikke hadde hun lest journalen min, så hun visste jo ikke hva jeg snakket om. Hun var ufin mot meg, og vi kræsjet totalt.                                                                                                                                                                                                                                                                                                             Hun sier det kan ta opptil 20 år før all cellegift er ute av kroppen, fikk jo nesten dødelige doser. Og allikevel forstår hun ikke mine ettervirkninger? Hun mener jeg måtte bare glemme det som har skjedd, men åssen skal jeg glemme det, da jeg konstant blir minnet på det, ved at jeg er ufattelig sliten hele tiden, har nerveskader i armene og bena så det stikker konstant, har ingen tårevæske i øynene, osv… nei makan til dame!!!!!

 Det hele endte med at jeg ble sint, og begynte å gråte.  Da først viste hun litt medlidenhet, og hørte på hva jeg hadde og si, og leste i journalen min.

Den 18. oktober skal jeg på Riksen for å sjekke halsen. Føler det er noe der igjen nå, så da skal jeg ta en p-cyt. Det ser jeg virkelig frem til. Ekkelt å gå med følelsen av at det er “trangt” nedi der.

Så for å få opp humøret mitt igjen spiste vi god lunsj på Ullevaal, og cachet litt i området der

 

 

Leeeenge siden sist….

Nå er det veldig lenge siden sist jeg blogget. Jeg mistet all interesse, fordi hver gang jeg skrev på bloggen, kjente jeg angsten komme. Men nå skal jeg prøve meg igjen.

Mye har skjedd siden sist.

Jeg og Tom Arne har flyttet ut fra det lille røde huset i Elverum, og bor nå på Løten, hvor vi kjøpte oss leilighet Her stortrives vi. Tom Arne har fortsatt på sykepleien, og gikk ut nå i juni som ferdig sykepleier, jeg er så stolt over at han har klart dette.  Og han jobber nå på hjerte/lunge avd. på sykehuset i Elverum. Selv har jeg fortsatt i jobben min hos Studentamskipnaden i Hedmark, som bokhandler.

August 2010 startet jeg på bokhandlerskolen i Oslo. Det har vært ett kjempe fint år, med masse gode minner. Jeg bodde for det meste hos Gitte m/fam.  på Kolbotn da jeg var i Oslo, siden det ble letteste utvei. På skolen hadde jeg jus, bed.øk, bransjekunnskap, forlagsdrift, ledelse, markedsføring og selvfølgelig litteratur. Var så heldig å få reise til København på studietur, og jeg møtte mange koselig mennesker:) Det har vært slitsomt til tider, men jeg var ferdig der i juni i år, og jeg gjorde det ganske bra, og gjennomførte

Ellers har jeg fortsatt vært inne hver 3. mnd på Radiumen. Og fortsatt har ikke prøvene mine vært 100% bra. Alltid noe småtteri som gir meg bekymringer i hverdagen… For halvannet år siden hadde jeg store problemer med å svelge og puste. Jeg fikk beskjed om at det var HODET mitt det var noe feil med, at det var angst, og jeg måtte begynne med ukentlige samtaler på DPS, hvor overlegen der anbefalte å øke dosen på Efexor * 3! Makan, jeg nektet å la meg døse bort i en annen verden pga medisiner. Og jeg kontaktet nok en gang Radiumen etter ett par mnd med samtale på DPS, og jeg var ikke noe bedre. Da ble jeg henvist til Riksen, der ble det tatt nye CT bilder, hvor de fant en kul i halsen. Det viste seg at jeg har kronisk betennelse nedover hele høyre side i halsen. Så i januar ble jeg operert der. De fjernet mandelen, og en del nedover, men kulen fikk de ikke fjernet. Aldri opplevd noe så vondt som dette, men etter ett par uker var jeg på bedringens vei. Jeg ble bedre i halsen,pusten og svelget, og den kulen er der enda, men den følger de godt med. Den blir hverken større eller mindre, dessuten kjenner jeg den ikke selv, og det er litt godt. Har også en del cyster, men de blir også fulgt opp, samt tumormarkørene er litt høye til tider, men det har de jo forsåvidt alltid vært.  Jeg har også begynt med kunstig tårevæske mange ganger daglig, noe som gjør at jeg ikke plages så med øynene lenger. Ikke viste jeg at cellegiften tok knekke på slimhinnene i øynene også, men men, nå er det bra

Ellers er formen sånn passe. Fortsatt trenger jeg hvile om det har vært litt for mye for meg til tider, men samtidig kan jeg drive på lenge.

Førskommende mandag er det ny kontroll på Radiumen, det kjenner jeg skal bli godt å få unna. Men først, bursdagsfeiring for Colin her på Løten

Jeg har også blitt tante igjen, til nok en nydelig liten gutt, Adrian, som kom til verden 4. april i år. Jeg har ært veldig mye på besøk hos dem etter at Colin kom til verden, og jeg elsker å være tante De gir meg så mye glede! Og tenk, om en uke blir han hele 3 år! Det er sjelden det går over en uke mellom hver gang jeg ser han, så jeg er heldig!

 

Endring av nettadresse

I forbindelse med endring av nettadresse ber vi alle som lenker til denne bloggen om å oppdatere sine lenker.

Ny adresse er http://idajr.wordpress.com.

 

en liten bilde oppdatering :)

 

Ida møtte Lance Armstrong

Ida møter Lance Armstrong

Klikk her for å lese mer på Dagbladet.no.

 

Oktober 2008

Foten min er forresten ganske så okey nå. Men det er fordi jeg nesten ikke går. Jeg sykler på jobb, og på jobb har jeg sandaler.                                                                                                                  

Har fått ett brev fra Kirurgisk poliklinikk, hvor det står: ” Det er mottatt en henvisning fra din lege. Det er foretatt en medisinskfaglig vurdering av din helsetilstand ut fra de opplysninger henvisningen inneholder. Med grunnlag i de opplysninger som foreligger innkalles du til time 18.12.08.”. Gjett om jeg lurte a, kunke skjønne hvorfor jeg sku dit, hva var galt? Så jeg ringte til Gitte, lurte på om dem hadde sagt noe på kontrollen som jeg ikke hadde fått med meg? Hu skjønte heller ingenting. Så da ringte jeg på sykehuset, og jo da, dette stemte. Men hun sa det var noe med føttene mine. Men hvorfor ikke til en ortoped eller noe? Hvorfor KIRURGISK? Det kunne ikke damen skjønne heller, men sa det står her at det er vurdert av flere leger, så dem vet vel hva dem skal. Og jeg er enig, men må si jeg er spent. Tom A tøyser, og sier dem kanskje skal transplantere hud fra magen og sett på hælene inne, hehe. Vi får sjå, men da skjer det noe vaffal. Må uansett avbestille en av timene, siden jeg skal på Radiumen samme dagen.

Er mye på besøk hos mor og far om dagen. Det vil si hver dag. Men jeg synes det er hyggelig å være der. Jeg handler og ordner litt hjemme der, når hu trenger hjelp. Far trenger mye hjelp, han har allerede vært innlagt en gang etter at han kom hjem fra Gjøvik. Hadde “åpen retur” så va’kke noe problem det. Men dagen før var jeg sikker på at dette ble hans siste dag. Da kunne han ikke gjøre en ting selv. Og jeg hjalp mor med å stelle han for kvelden, og så legge han. Og den natta, da sov jeg lite.                                                                                                                                

Heldigvis ble han innlagt dagen etter. Men, blodsukkeret hadde jo vært på ca.27 hele helga, og er jo så håpløst at hjemmesykepleien ikke kunne gi noe insulin, fordi alt var stengt, og de måtte få godkjennelse fra legen. Men det kan jo ikke ta flere dager det, men det gjorde det. Han lå der fra tirsdag – lørdag, og da ble han sendt hjem. Så fort han greide å gjøre noe selv, måtte han hjem. Og hjemme er han nesten helt hjelpesløs, så hvorfor sende han hjem? Mannen trenger pleie. Han er dødssyk! Hallo??

I helga har vi vært hos Gitte. Vi hadde med oss Anna, og hu koste seg så fælt. Stas for ei på 4 år å være med en baby, vøtt. Vel, det er jo likeså stas for meg og da. Han er så utrolig nydelig! Lukter godt også, sånn som alle babyer gjør. Han er snart 4 uker, og har allerede vokst ut av de første klea sine. Og på lørdag morgen kom Lisabet og Victoria, og det var koselig å se dem igjen også. Så det var mye leker og mat overalt, for 3 unger, det blir litt rot, hehe, men vi kosa oss da.                                                                                                                                                   
Både lørdag og søndag morgen, så gikk jeg og Anna inn og henta Colin, og tok han med oss ned, og så på Tjorven. Så da fikk Gitte og Christian sovet litt ekstra. Men han er jo så snill da, griner ikke, eller, det er sjeldent. Så nå ønsker Anna seg en baby til jul, hehe. Så da vet du det Therese. Jeg vil helst være på Kolbotn HEEELE tida, koser meg glugg i hjælJ Så blir nok en tur igjen om ikke så lenge.

Victoria, Ida, Colin og Anna.

Men vi kan ikke farte hver eneste helg heller, for Tom A trenger tid til å jobbe med oppgaver og sånt. Han er kjempeflink på skola, og stortrives. Han fikk jo forresten B på den første eksamen han hadde. Og det er jo bra, så jeg er jo litt stolt av han da, som greier dette knappe 4 mnd etter endt behandling som har vart i 3,5 år. Forresten, så hakke Tom A vært syk nok til å kunne få attføring mens han går på skola. Men om han går hjemme, og ikke gjør noen ting, da får han det. Og om han jobber litt, får han det, men ikke når han går på skola. Makan til regelverk!!!! Så det er litt av en kamp å kjempe dette også, som både tar energi og tid. Men med hjelp av advokat, lege og sosionom, så håper jeg det skal gå hans vei. Men jeg lurer på hva dem mente med at han ikke hadde vært alvorlig syk. Hvis ikke leukemi er alvorlig, hva er vel da det? Legene sender brev på brev, men allikevel, bare avslag. Så kan bli spennende på slutten av denne måneden da husleien skal betales…

 

September 2008

Timen min på Radiumen ble byttet til 11. i stedet for 17, men jeg syns egentlig det var greit. For da skal jeg dit to dager rett etter hverandre. Da jeg var på CT den 10. var Lisabet & Victoria med meg, og det var koselig med selskap. Etter at bildene var tatt, reiste vi til Kolbotn for å besøke Gitte. Dem har jo nå flyttet til nytt stort hus, og har kommet i orden. Så nå kan babyen bare komme.

Jeg kjørte Lisabet & Vic hjem, og reiste jeg tilbake til Gitte og sov over der, siden hu skulle følge meg på sykehuset dagen etter. Var litt mer behagelig å sove der nå, for vanligvis ligger jeg i senga med hu og Christian, hehe. Nå hadde jeg eget rom og seng.

Denne gangen fikk jeg ikke Dr.Sert, det syns jeg var veldig dumt. Hadde sett frem til å ha han, stoler 110% på han og hans avgjørelser. Men men, ikke noe å gjøre med det. Fikk ei koselig dame. CT’n var sånn som den pleide. Har fortsatt et perlekjede av cyster rundt eggstokken. Og litt for høy tumormarkør. Men, hun sa jeg hadde ett syndrom, som hun kalte for PCOS, og jeg bare nikket og svarte kay. (ante ikke hva det var, men hørtes ikke så skummelt ut). Hun sa rett ut, at jeg var for fet til å få barn. Slank deg, så kan du bli gravid! Da hun sa dette, kjente jeg at tårene presset på, jeg ble så lei meg. Og ikke ville jeg at Gitte skulle høre det, hun satt bak forhenget, med en stor og fin mage, som jeg så inderlig ønsket meg. Da jeg kom hjem, så googlet jeg denne forkortelsen, og fikk frem: Syndromet oppstår når eggstokkene produserer for mye mannlige kjønnshormoner. I tillegg får man en økt produksjon av østrogen. Dette fører til at eggene som skulle modnes i eggstokkene ikke får modnet skikkelig, men blir til væskefylte hulrom (=cyster) i stedet, og eggløsning uteblir (og det blir vanskeligere å bli gravid). Overproduksjonen av mannlige kjønnshormoner er årsaken til mange av symptomene som kan oppstå hos dem med PCOS. I tillegg spiller også insulin en rolle ved PCOS; kroppen reagerer dårlig på insulin, og man får såkalt insulinresistens. Også insulinresistensen kan føre til fruktbarhetsproblemer. Vi regner at 2 av 3 kvinner med PCOS er overvektige. Fedmen samler seg først og fremst rundt midjen. Og man har generelt mannlig utseende. Det antas at tilstanden er en arvelig betinget endring i eggstokkene, men den egentlige årsaken er ukjent.

Må si jeg fikk litt sjokk angående dette med at man får økt hårvekst pga PCOS, hehe. Fant noen bilder på nettet, av damer med DET skjegget. Både under haka og på resten av kroppen. Dette er da noe jeg ikke har, heldigvis! Syns heller ikke jeg har mannlig utseende.

Så, dagen etter kjøpte jeg og Tom Arne  ergometersykkel, så nå skal det sykles så kiloene raserJ Mamma kjøpte seg også en sykkel, så jeg og hu skal ha litt konkurranse, blir jo litt mer motivert av det. Så blir spennende å se til jul hvem som har syklet mest! Vet mamma sykler før hun skal på jobb om mårran, men det orker ikke jeg. Tar det heller etter jobb.

 Tom Arne kunne ikke bli med på togturen til Sandnes, siden han har eksamen, og må lese. Så da fikk jeg med meg Lisabet, heldigvisJ Ville ikke reise alene! Var 300 stk med på turen, så det var en livat tur, kan du tru. Og den første jeg ser da vi går på toget på Oslo S er SamanthaJ Ei som jeg kun har lest om. Hu var like hyggelig som jeg hadde forestilt megJ var utrolig moro og endelig få treffe hu. Og familien hennes. Det var utdeling av masse ting og tang. Alt i fra reflekser, blader til WALKMAN (noe jeg ikke trudde eksisterte lenger)

Da vi nærmet oss Kristiansand, fikk jeg  telefon fra kusina mi. Hun fortalte meg at’n far (bestefar) hadde hodet fullt av svulster. Dette kommer lungene, siden han også hadde det der. Jeg gråt, og ville egentlig ta første buss hjem. Men Lisabet og Samantha fikk meg på  andre tanker, og når jeg fikk tenkt litt, så var det jo ikke noe jeg kunne gjøre hjemme, og han ville jo jeg skulle dra på tur. Siden pappa er borte, føler jeg et veldig “ansvar” overfor dem. Tenker sånn at jeg må “passe” på dem, for det hadde pappa gjort. Og han hadde gjort det sånn og sånn. Så jeg er der stort sett et par ganger i uka. Egentlig visste jeg at dette kom til å være beskjeden jeg fikk, for da jeg var på jobb onsdag, ble han innlagt på sykehuset. Han hadde da hatt noe som lignet epileptiske anfall i et par uker. Plutselig bare datt han. Og han snakket nesten ikke rent. Og dette var ikke likt’n far. For han er en sprek 87 åring, som sykler en halvtime hver dag på ergometersykkelen sin. Og kjørte bil. Han skal nå til Gjøvik i 10 dager, for å få strålebehandling som skal virke lindrende. For dette er ikke noe han blir frisk av, heller ikke leve særlig lenge med. Syns det er utrolig kjipt, når man er så oppegående som han har vært, at han ikke skal kunne få ha det bra og være frisk. (Han har hatt kreft før også, men for 20 år sea)

Da vi kom frem, hadde jeg søtti på toget i 13 timer, og det kjentes, var veldig stiv og støl. Men herregud for noen gode seter det var, de kunne legges så langt ned at det ble som en seng. Digg.

Ble tidlig kvelden på torsdag, var bare en snartur ute og kjøpte litt kinamat med Julie og David før vi fant senga.

Dagen etter var laaaang. Da var vi i Madla-leiren. Det var veldig moro. Vi var delt inn i små grupper, og gikk fra post-til-post. Men i stedet for å gå fra A til B osv. Så gikk vi fra A til D til B til F til C, så kan tru det ble mye gåing. Vi fikk skyte med gevær (husker ikke hvilke), det var iscenesatt “krig”, og mye mer. Mange var slitne, og sovna på bussen hjem. Inkludert meg selv.

Lørdag var vi i Kongeparken. Det var jo så fint der, var ikke sånn jeg hadde forestilt meg. Hater karuseller, men ble med på et par, for Lisabet sin skyld. Så var skikkelig uggen og kvalm etterpå. Vi ruslet opp til den “skumleste” karusellen, men den nektet jeg å ta, så da ble Lisabet med noen andre for å ta den. Jeg hørte hu skrek, men tenkte dette liker hu vøttø. Og da jeg sto der og ventet, oppdaget jeg et skilt, hvor det sto at om man hadde alvorlige ryggproblemer, så har man ikke lov å kjøre den. Og stakkars Lisabet har prolaps. Da fikk jeg skikkelig vondt av a… huff og huff! Så det var den siste som ble kjørt den dagen. Så da koste vi oss med is og kaffe resten av tiden, og handlet masse bamser og “stæsj” til unga.

På kvelden var det på med finstasen, for da var vi invitert til Rådhuset(eller var det kulturhuset kanskje) av ordføreren. Vi ble vist inn i en kinosal, og bare ventet på kjedelige taler og sånn. Så sier hun at det er noen overraskelser som venter på oss, og lyset blir slått av, og bak forhenget satt Kjartan Salvesen. Så da ble det allsang! Og da han var ferdig, var det trylling. Og da vi trodde alt var over, kommer plutselig Åge “Glam” Steen Nilsen ut på scenen, med Queenshowet sitt.Da trodde jeg nesten ikke mine egne øyer! Det ble stormende jubel! Dette var bare så j… rått! Jeg hadde jo fra før håpet jeg en gang skulle få se det showet.

Åge Steen Nilsen.

Etterpå var det pizza og brus. Deretter et storslagent fyrverkeri. Selv om det ikke var langt å gå tilbake til hotellet, var det satt opp busser. Disse kjørte hele helga, og hadde skilter i ruta om til hvilket hotell de skulle til. Da ble det et glass vin, før det var natta.

Søndag var vi tidlig oppe, for vi hadde en del å pakke. Og jeg kan ikke skryte og si det var særlig ryddig på rommet heller, hehe, så var litt av en jobb vi hadde. Sånn det skal være da det er to jenter på tur.

Turen hjem gikk greit, og det var godt å komme hjem. Mamma hentet oss på Hamar, og kjørte oss til Elverum. Og hjemme var det 11 grader inne, brrr… Så da satt jeg og Tom A ved hver vår ovn og fyrte opp, og prøvde å få varmen i oss. Senga virka faktisk nesten rå, så var ikke dæilig å legge seg, men det var bedre enn den feltsenga jeg hadde sovet på i helga da.

På lørdag (27.) fikk jeg sms fra Christian, hvor det stod: “VANNET ER GrÅTT” og jeg fikk litt hetta, og skrev da får dere komme dere på sykehuset da. Og jeg gleda meg sånn. Endelig skal jeg bli tante på ordentlig! Men, da var dette nok en spøk fra han, og han spurte  om jeg ikke så hva han hadde skrevet? Tenkte ikke på denna r’n med små bokstaver jeg da, trudde det bare var skrivefeil!!! Sint jeg ble!

Og denne lørdagen lå jeg og Tom A over hos mamma på Løten, og fikk den dæilige indiske kyllinggryta til mamma. Ble tidlig kvelden, for jeg va’kke i form. Og Tom A var på kino med en kompis fra klassa.

Da jeg våknet søndag morgen halv ni, hadde jeg nok en gang fått sms, men nå var det fra Gitte: “nå skal du bli tante, vannet har gått” Jeg trudde selvfølgelig ikke på a, og tok på meg morgenkåpa og ruslet ned. Der satt mamma, og sa det samme til meg. Nå var det virkelig sant! For mamma hadde vært oppe sea kl 05 (det var da Gitte meldte)

Hele dagen gikk med til venting, og hver gang jeg fikk mld, spratt jeg opp! Ville ikke mase på dem, samtidig som jeg ville dem skulle melde meg om ALT!

Christian ringte meg en del da, så jeg slapp å mase såå mye;) Han ville vi skulle komme, men det var mest fordi han var litt redd. Jeg sov knapt natta etter, lå i senga og så på masse rart på web-tv.

Så etter 25 harde timer, kom lille Colin til verden! 3870gr og 54 cm. Han måtte bli tatt med sugekopp til slutt. Da hadde Gitte skreki: neste gang skal vi adoptere!!!!! (og du Gitte, som har lovt å fø ett par unger til meg, angrer vel litt nå?, hehe)

Mandag var vi på A-hus og besøkte den nybakte familien. Han var jo så skjønn! Også så masse hår han hadde.

Vesle Colin.

Jeg må si jeg fikk litt sjokk, om åssen det var på A-hus. Gitte hadde ikke fått mat sea i går, og ingen hadde vært inne der og gitt hu ammeveiledning eller noe annen hjelp. En pleier hadde vært innom a, og det var tidlig på dagen. Hu som lå på samme rom , reiste hjem, fordi hu ikke fikk hjelp, og når a spurte om hjelp, fikk a beskjed om å vente, dem så på søndagsfilmen på tv’n. Hææ?  Sånn skal det jo ikke være! Dem ga totalt f, og grunnen er sikkert at dem skal flytte til NYE A-hus om 2 dager. Var digre kaniner overalt, og kjempemøkkete. Ikke var det håndklær der, så da Colin skulle tørkes måtte han bli tørka med det blå helseteppet han hadde i senga. Og Christian som er pappa, måtte følge besøkstidene NESTEN til punkt og prikke.  Jeg blir så oppgitt jeg altså!!! Sånn, da fikk jeg dette ut av meg, og er ferdig med det. Men nesten så man skulle gått videre med det vøtt….

 Helga etter var vi der på besøk, og det var så koseligJ Jeg var jo skikkelig “tante-grusom”! Skulle skifte bæsje-bleie mens Gitte dusja, og da greide jeg å legge body’n i bajsen, og da jeg sku snu han, rullet han seg i full fart i bajsen, og da jeg endelig fikk lagt han unna all driten, så tisset han like greit på hele seg, meg og nedi skuffen på stellebordet, da var det nesten så jeg gren! At det går an å være så håpløs, hehe. Mamma kom dit på søndag da vi reiste hjem, og ble der til tirsdag. Hun hjalp Gitte med litt husarbeid og sånn, så Gitte fikk hvilt, og bli kjent med lillegutt. Alt er jo veldig nytt og ukjent, han er jo den førstefødte.

 

August 2008

I dag er det tirsdag, og jeg er hjemme alene, ligger på sofaen med Pusil i fanget. Tom A er og golfer. Grunnen til at jeg ikke er med, er at jeg har fått betennelse i foten. Det begynte på fredag, da vi skulle på Secret Garden på Prestøya, da vi hadde gått 50m kjente jeg at jeg begynte å få sår på hælen, sikkert fått det 20 ganger bare i sommer. Når konserten var ferdig så gikk jeg barbeint hjem, med skoene under armen.

Lørdagen var vi bedt til mamma på grilling, Gitte & Christian skulle komme, det samme skulle mormor. Været kunne ikke vært styggere, stakkars mamma, hun hadde rigget opp presenning i tillegg til den store terassemarkisa. For grille skulle vi, dette hadde vært bestemt lenge. Og det ble så koselig, med masse god mat. Jeg sparket borti alt som var, så da sprakk blemmene, og det ble skikkelig vondt. Da mandagen kom hadde jeg knapt sovet den siste natta, bare dunka i foten. Det hovnet så opp så “åkle-kulen” min ble borte, rødt og varmt var det også. Etter hvert så det ut som jeg led av LRS, (låra-rett-i-skoa). Så da bråbestemte jeg meg og reiste på legevakten, måtte ha noe sterke smertestillende, sånn at jeg fikk sove, skulle jo på jobb dagen etter. Fikk komme inn kl 22, og jeg kom ut igjen med pencillin, det viste seg at jeg hadde fått betennelse i såret og oppover i leggen. Og bare kort fortalt, så tåler jeg ikke medisinen så godt, så har vært skytteltrafikk mellom kontoret og toalettet. Så kan bli noen harde 10 dager.

Ellers så har jeg hatt 4 uker med ferie, og de har bare flydd av gårde. Vi har ikke vært på noen spesiell ferie, men har hatt det bra allikevel. Var halvannen uke i Fredrikstad, og der var det Glomma-festivalen, så var masse å se på og gjøre. Vi traff Julie & David en dag også, siden dem var på hytta like i nærheten. Vært hos Gitte noen ganger, og hun har passet Gullet i flere uker nå, Gullet har til og med vært på ferie hos meg i Elverum, og kan tru hu koste seg, hu elsker å ligge i senga, og da helst under dyna, men hun får bare lov til det hos meg. Også har vi da vært hos mormor i 5 dager, på Dokka. Tja, det var vel det vi har gjort i ferien, hehe.

Har vært på Madrugada-konsert, siden Festspillene er i Elverum nå. Det var morro, konserten begynte ikke før kl 22 på kvelden, det var litt spesielt, og gøy. Både jeg og Tom A fikk billetter av Therese. Og det var to trøttinger som ruslet hjemover ved midnatt, hehe, pensjonistene.

I september skal vi være med på langweekend til Sandnes. Det er jernbanepersonalets turkomite, Gjøvikbanen som arrangerer dette for sjette gang med ekstravogn til kreftrammede ungdom. Så dette gleder vi oss til! Aldri vært der før heller, så blir moro. Vet at Julie & David skal være med, men ellers har jeg ikke hørt om noen andre. Og tallet på de som er døde fra siste sydenturen vår, er nå oppe i 4, helt grusomt. Denna forbaskede sykdommen som skal ta livet til alle disse unge menneskene. Mange små barn som har mistet mamma’n sin. Dette er “bakdelen” ved å være medlem i Ungdomsgruppa. Jeg skal på Radiumen dagen før vi reiser, den 17. (skal forresten ta CT den 10).

I helga så reiser vi på hytta. TomA blir 25 år på lørdag, men det blir ikke store feiringen gitt. Vi har kjøpt oss nye fiskestenger nå under Elverumsdagene, så blir nok til at vi er på fiskeplassen mesteparten av helga. Og selvsagt litt OL innimellom. Her om dagen så sov vi på sofaen, redde opp med dyner og puter, fordi vi skulle opp kl 04 å se på Aleksander Dale Oen svømme for gull, men det ble bare sølv, er jo bra det. Håndball og volleyball er det som interesserer meg mest. Så i går begynte jeg kl 08 på jobb, sånn at jeg skulle rekke kampen midt på dagen, så da klokka var fem på ett, var det bare å kaste seg på sykkelen å tråkke hjemover! Og nå snart begynner jo friidretten, så da blir det sikkert enda flere “våkenetter”.

På mandag skal TomA prøve seg som student, da blir det sykepleierutdanning. Han er jo ikke helt i topp form, men om han kjenner at det ikke går, så kan han “fryse plassen” til neste år, og det er jo kjempebra. Jeg mener han bør vente med å begynne på skolen, men han er så sikker selv på at han vil prøve. Så da er det bare å gå for det, og blir det for gæli, ja så kan han vente!