I helga som var, så skulle jeg og Tom Arne være i Løten og passe Casper, siden mamma skulle bort hele helga, til Brimiland. Og siden TomA ikke var i form, så ble det til at vi sløva foran Tv’n med filmer både fredag og lørdag. Men da kvelden kom på lørdag, så ble formen hans bare verre og verre, han tok tempen, som viste at han hadde feber. Så ventet vi en halv time, og målte igjen, og feber’n var enda høyere. Så da vare det bare å skru av ovnen, hvor middagen sto inni, og reise inn på sykehuset, der han ble innlagt. Jeg følte meg litt alene og hjelpesløs da jeg forlot han, siden jeg hadde Casper i bilen, kunne jeg jo ikke gjøre stort. Ikke så lett å få noen til å passe en hund på 50 kg.
Så jeg dro hjem og pakket ned toalettsaker og klær til han, før jeg dro tilbake. Da lå han på Medisin 2, på isolat. Han ligger på rom 9, mens på rom 10 var det pappa lå på slutten og døde. Jeg syns det var fryktelig tøft å være der igjen. Jeg kanke huske sist jeg gren så fælt, jeg fikk ikke stoppet. TomA ba meg om å reise, siden jeg tydeligvis ikke hadde godt av å være der, så da gjorde jeg det. Og Gitte & Christian kom. Takk. Nå går det mye bedre å være hos han, nå som jeg faktisk skjønner at det er fordi TomA ligger der, ikke pga pappa, jeg er der.
Foreldrene hans kom i går da, så det er jo litt godt. Da kan dem være en del hos han. Siden jeg er på jobb. Da jeg hadde henta dem på togstasjonen, så dro vi rett på sykehuset. Og dem skal jo ha på munnbind og frakk pga isolat. Men det slapp dem jammen meg. Men så gikk vi og spurte etter en ekstra stol, sånn at vi alle 3 kunne sitte. Men det fikk vi ikke, pga bakteriefare. Ok, det skjønte jo vi og da. Men det rare var jo at dem ba en av oss om å sitte i sengen hans, og det kan jo ikke være fornuftig. Dem snakker liksom rundt seg sjøl. Og da han ble sulten, og jeg skulle jeg gå og finne mat til han (siden han ikke får lov til å gå ut av rommet), spør jeg ene sykepleier’n om hvor jeg skal få tak i mat. Da sier a at jeg kan finne det inne i spisesalen, der er det buffè. Der går jo alle andre pasienter og finner seg mat, syke mennesker altså. Og av det skal TomA spise, som ligger på isolat med immunforsvar på 0,0, og dem er livredde han skal få infeksjon. Man trenke akkurat å være Frankenstein for å skjønne at det ikke er bra da… Nok en gang, jeg blir helt oppgitt jeg!
Nå er det forresten 1 mnd siden vi kom hjem fra Syden, og to personer som var med har allerede gått bort. Ufattelig triste greier…
Ja, på mandag så var jeg og Gitte på teateret, og det var så utrolig bra! Jeg ble helt satt ut! Før vi gikk inn, var vi redde for å bli borte for hverandre, var ikke nummererte billetter Så Gitte og jeg fant ut at om vi ble det, så skulle vi sette oss sånn ca midt på, slik at vi var sikre på at vi så alt! Gjett om vi ble paffe da vi kom inn døra a. Der var det et rundt scenerom, med plass til 150-200 publikummere i salen og på galleriet oppe. Det var veldig lite, men samtidig det perfekte sted. For da satt vi alle veldig tett innpå skuespillerne og bandet, noe som gjorde at alle så. Det handlet om damer, dop, tigging, øl, døde venner og udødelig kameratskap.
Takk Gitte!
Jeg får si som i et utdrag fra en avis: de fem skuespillerne- Jan Sælid, Gard B.Eidsvold, Kim Sørensen, Finn Schau, og Marte Engebrigtsen – er så skremmende gode at de overhodet ikke gir inntrykk av å spille, men å være de forhutlede tragiske eksistensene de gir liv til.
